Verden formes nedenfra med mobilen i lomma

Dette er et skarpt bilde på at verden ikke lenger er som den var. Makta er ikke så mektig som før. Folk har ikke tillit til de store institusjonene i samme grad som tidligere. Ved hjelp av teknologi kan folk samle seg og skape både sosiale bevegelser og ny business i et forrykende tempo. Det var «lik og del» som skapte fenomenet Greta Thunberg. En global folkebevegelse plasserte henne der som en brikke i spillet, som den gamle makta ikke var forberedt på. Slike nye brikker, som tvinges fram nedenfra, kommer det til å komme mange flere av. Også i business.

Hvordan kom vi dit? La oss ta det med tillit først. Uten tillit, er du ingenting.

Edelman Trust Barometer har målt «all verdens» tillit i 20 år. 2020-rapporten (som ble publisert før pandemien var et faktum), viser at til tross for en sterk global økonomi og veldig lav arbeidsledighet generelt sett, stoler folk ikke på noen av de fire store sosiale institusjonene lenger: Myndigheter, business, NGO-er og media. Ved nærmere lesning ser vi selvfølgelig at bildet er nyansert, og at det er forskjeller mellom «den opplyste» minoriteten (som har høy tillit til både næringsliv og NGO-er) og den store majoriteten (som rett og slett har mistillit til både myndigheter og media).

Forskerne i Edelman tror at dette paradokset (lav tillit til tross for sterk global økonomi), skyldes at folk frykter for framtiden og sin egen rolle i den. De mener dette bør være en vekker for våre institusjoner som må finne nye måter å bygge tillit på: Det må skje gjennom å balansere kompetanse med etisk atferd. Å gjøre riktig, på alle måter, er et poeng vi kjenner igjen fra flere av de andre sterke trendene.

Skal vi så sørge over at disse institusjonene taper tillit? Ikke nødvendigvis, mener tillitsekspert og forfatter Rachel Botsman. For dette betyr ikke at verden er full av mistillit.

– Tilliten, som holder samfunnet sammen, har ikke forsvunnet. Den har bare endret seg, skriver hun i «Who can you trust?» (2017), og peker på et tilsynelatende paradoks: Folk sier de ikke stoler på banken eller politikere, men setter seg tillitsfullt inn i bilen til fremmede. Uber, AirBnB og Tinder er solide eksempler på at folk stoler på folk.

Parallelt med dette står vi også overfor et maktskifte. For makta er heller ikke hva det var. Et muligens oppbrukt, men veldig billedlig eksempel på det, er skjebnen Henry Weinstein lider. Fra å eie Hollywood mistet han ganske plutselig alt, inkludert friheten. Nye verktøy, som en telefon i alles lommer og hashtag på tastaturet, har gjort det mye enklere for folk å kanalisere viljen til å delta og påvirke samfunnet.

– Folk har alltid ønsket å påvirke, understreker Henry Timms og Jeremy Heimans i «New Power: How it’s changing the 21st century – and why you need to know» (2018). Men mulighetene har vært begrensede. Fram til nå. Nå kommer vi sammen i et enestående tempo og omfang, på geografisk grenseløse måter. Denne hyperkoblingen har gitt liv til nye modeller og tankesett som former vår tid: Det er det nye maktbildet.

Og av og til går det heller ikke helt som tenkt: Da 27 år gamle Pinar Gültekin ble myrdet i Tyrkia i sommer, brøt det løs en SoMe-kampanje for å øke bevisstheten rundt og solidariteten med kvinner som blir mishandlet og voldtatt til døde. Kvinner ble oppfordret til å legge ut sorthvitt-bilder av seg selv, siden sorthvitt-bilder av savnede kvinner er vanlige innslag i nyhetene i Tyrkia. Men snart ble dette en bildeutfordring blant «kvinner som støtter kvinner», uten tanke for eller kunnskap om Pinar. Det er fint at kvinner heier på kvinner. Men det ryster neppe tyrkiske konemishandlere.

De nye maktstrukturene virker altså nedenfra, og ikke ovenfra som tidligere, da makten lå i å ha kunnskap om eller kontroll over ting de fleste andre ikke hadde. Et ferskt eksempel på dette er Black Lifes Matter-bevegelsen, som virkelig har fått luft under vingene de siste månedene – og som kommer til å være en viktig ingrediens i både høstens presidentvalg og senere valg i USA.

Disse nye strukturene i tillit og makt gir seg også utslag i nye forretningsområder. Deleøkonomien er skoleeksempel på distribuert tillit i spill, mener Botsman, og peker på AirBnB og Uber som bevis på at vår tid ikke preges av generell mistillit. For da hadde vi jo ikke leid ut huset til fremmede! Deleøkonomi er altså et stikkord for de nye maktstrukturene.

– For at disse strukturene skal fungere er vi avhengig av superbrukere, påpeker Timms og Heimans. I tilfellet AirBnB er det utleierne som er superbrukere, mens leietakerne er deltakere – som modellen også er helt avhengig av.

I tillegg er alle som vil gjøre business i delingsøkonomien avhengig av feedback. Når vi gir tilbakemeldinger i form av scores og tomler opp eller ned, utøver vi distribuert tillit i praksis.

– Med våre konstante tilbakemeldinger bidrar vi til å la business vokse, eller å falle, skriver Botsman, og påpeker farene med dette systemet:

– På denne måten skaper vi også ryktestier. Én forseelse kan mulig forfølge oss resten av livet.

I en slik orden er det mindre behov for institusjonelle mellomledd. Distribuert tillit er derfor også en forklaring på hvorfor blockchain-teknologien vokser fram og snart kan brukes til alt: Fra å spore hvor maten vi spiser kommer fra, til å selge boligene våre – uten behov for mellomledd som eiendomsmeglere og banker.

Det virkelig spennende her, mener Botsman, er ikke teknologien i seg selv, men det massive skiftet i tillit som den skaper.

Rachel Botsman har holdt flere TED-talks. Her snakker hun om hvordan vi har sluttet med å stole på institusjoner og startet med å stole på fremmede: